En surrealistisk naturopplevelse...

Bare så det er sagt, dette her er ikke ment som noen føljetong... Jeg håper da inderlig at dette er siste kapittel ;)

Lite ante jeg hva dagen skulle bringe i går når jeg tok med meg katten og fotoapparatet og gikk ut i det fine været for å ta bilder av sommerfuglene som hadde oppvisning for meg mens sola skinte og det var et nydelig vær.

Jeg hadde akkurat gått i enden av det store rosebedet for å ta bilder av noen humler som satt på noen cosmos der. Det tok kanskje et par minutter.  Når jeg går tilbake så ser jeg at Zafir står helt stiv og stirrer rett på noe på bakken. Åhhh, skrekk og gru, der rett foran beina mine ligger den samme buormen som vi så sist søndag. Det var som hjertet skulle hoppe ut av brystet på meg, og jeg tror jo knapt det jeg ser. Det var egentlig nesten uvirkelig. Jeg står der jo med kamera i hånden fra før, og jeg begynner å knipse bilder fremfor å løpe inn. Hele seansen er over på et minutt, og den forsvinner inn i skogen på andre siden av gårdsveien som går forbi her. Dette skjer altså midt på dagen og midt i sola. Den er altså så frekk at den kommer igjennom gården her, forbi rosebedet mitt og forbi katten og meg. Den er ikke mye redd av seg, nei... Etterpå kom reaksjonen hos meg med både glede og sinne. Glede fordi jeg fikk denne unike naturopplevelsen, og sinne for jeg ble etterpå  rasende over hvor frekk det går an å være...! Skal jeg ikke kunne føle meg trygg noe sted? Noen få minutter senere kom naboen med en stor traktor og tilhenger full av korn, for nå tresker de korn rundt her. Tenk om ormen hadde vært midt i veien da.! Den lever farlig vil jeg si... Hvis jeg ser den noe mer skal jeg kjeppjage den vekk så den forstår at her skal den ikke være. Den er nok på jakt etter mat, for den hadde tungen ute hele tiden. På leting etter mus antagelig...

Ja, det var virkelig adferdsterapi. Jeg vet såpass mye om angst og psykologi at en skal jo helst oppsøke det en frykter mest. Men jeg hadde absolutt ingen planer om å se denne ormen igjen, nei. Det var i høyeste grad ufrivillig!  Jeg kjente at jeg ble redd først etterpå, ikke mens den krøp over veien. Det var først da at hjerteklappen kom. Kurert er jeg ikke nei... Men jeg følte meg som ganske så modig da jeg sto der rett i nærheten av den og knipset i vei. Noe annet hadde jo vært dumt. Det er ikke ofte en får en sånn mulighet...

Jeg vil tippe at den var omtrent 1 meter lang, men veldig tynn.

Typisk buorm med gule flekker på hver side av hodet. Så det er i alle fall ingen tvil om at den er en buorm...

Her sees litt av tunga på den

På vei inn i skogen

Bilde tatt av Zafir rett etterpå. Han ser litt sjokkert ut...

Det var akkurat forbi her den krøp... Zafir lå minst en halvtime etterpå og bare stirret inni skogen hvor ormen forsvant.

Det som jeg synes er merkelig er at det er andre gang den er rett i nærheten av Zafir. Den kan vel ikke tro at han er et bytte? Den har altså krøpet rett forbi han, men han bare reagerte sånn passe på den.  Jeg håper at dette er min siste observasjon av ormen... Nå har jeg sett nok av den for flere år fremover...